Den guddommelige komedie, bedre kjent som Dante's inferno, er boken som lagde bildet av helvete som kristne trodde på, helt frem til den dagen hvor vi i Norge bestemte oss får at helvete ikke finnes i kristendommen. Det er en ekstremt spennende bok, selv om den i tider kan være uforståelig, frustrerende og søvndyssende grunnet sine imponerende 674 sider som til kan være vanskelig å lese grunnet et ekstremt vanskelig nynorsk språk. Den ble opprinnelig skrevet av Dante Alighieri fra 1308-1321 da Dante døde, og oversatt av Magnus Ulleland i 1994. Han har gjort en nøye jobb med å beholde versene, og så nøyaktig språk, men han måtte ofre rimene.
Den Guddomelige komedie er opprinelig skrevet på fioertinsk italiensk. Boken er delt opp i tre deler, Helvetet, purgatoriet og Paradis. Det er også et spennende mønster i boken. Hele boken er skrevet i terzetter, det vil si 3 setningers sanger. Det er tilsammen 100 sanger, henholdsvis 34, 33 og 33, og alt er skrevet på rim i mønsteret ABA. Tallet 3 kommer ofte opp, og det er fordi det er et hellig tall i kristendommen.
Boken handler om Dante som har gått seg bort, og kan ikke finne den rette vei til frelse. Han er på vei til et mørkt sted før Vergil kommer inn og redder han. Vergil leder Dante gjennom Helvetes ni sirkler som er som følgende: (wikipedia, GO)
"Første sirkel er Limbo, hvor de udøpte og rettskafne hedningene bor - de som, til tross for at de ikke er syndere, ikke var kristne (fordi de aldri fikk muligheten; her finner man bl.a. en rekke greske filosofer). De får ingen straff, men kan ikke nå Paradiset, og de er nektet Guds nærvær for alltid.
Alle syndere dømmes av Minos, som forviser hver sjel til én av de nedre åtte sirkler. Disse er anlagt etter den klassiske aristoteliske forståelse av dyder og laster, slik filosofen beskriver det i sin nikomakiske etikk. De er delt inn i tre grupper; den første er leopardens synder, de som har begått synder fordi de ikke klarte å kontrollere sine begjær og lyster. Disse er de minst formastelige synder:
Annen sirkel: De vellystige, som holdes fanget i en veldig storm, slik at de aldri får berøre hverandre igjen. To av dem er Francesca da Rimini og hennes elsker Paulo (femte sang).
Tredje sirkel: De glupske, som ligger med ansiktet ned i sølen mens de gnages i stykker av Cerberus (sjette sang).
Fjerde sirkel: De grådige, som samlet seg rikdommer, og de ødsle, som sløste dem bort, tvinges til å skyve enorme stenblokker i motsatte retninger.
Femte sirkel: De hevngjerrige - de aktivt vrede - som må slåss mot hverandre i det myraktige vannet i elven Styx, og de hatefulle - de passivt vrede - som holdes fanget under vannet.
De nedre deler av Helvete ligger innenfor murene til byen Dis, som igjen omsluttes av Styx (niende sang). Her finnes de aktive synder, først kommer de voldelige synder (løvens synder):
Sjette sirkel: Kjettere, fanget i flammende graver (tiende og ellevte sang).
Syvende sirkel: Voldsmenn (tolvte til syttende sang). De er igjen delt inn i tre ringer:
Ytre ring: De som øvet vold mot mennesker og eiendom i en elv av kokende blod (tolvte sang).
Midterste ring: De som øvet vold mot seg selv - selvmordere - er omskapt til tornede sorte trær. Ulikt alle andre døde vil de ikke bli gjenfødt etter den ytterste dag. Andre vil fortsette å holde til i Helvete eller Himmelen, men i fysisk (heller enn bare åndelig) forstand, men selvmordere har støtt fra seg sine egne legemer, og er fanget for alltid i form av trær, mens deres egne kropper henger fra grenene. I denne ringen finner vi også de tøylesløse, som jages mellom trærne av ville hunder. På Dantes tid ble ens egen eiendom ansett som forlengelsen av ens egen kropp, følgelig var det å skade sin egen eiendom som å skade seg selv.
Innerste ring: De som øvet vold mot Gud, kunst og natur: Blasfemikere, sodomitter og ågerkarer, i en ørken av brennende sand hvor det regner flammer fra himmelen (fjortende til syttende sang).
De to siste sirklene i Helvete er for overlagte synder, svik og bedrageri. De kan bare nås ved å klatre ned en stor skrent ned i Helvetes dyp:
Åttende sirkel: De bedragerske, skyldige i overlagt, vitende ondskap, holder til i sirkelen Malebolge (attende til tredevte sang). Denne er inndelt i ti grøfter:
Første grøft: Halliker og forførere går i motsatte retninger mens de piskes av demoner (attende sang).
Annen grøft: Smigrere, stenket i menneskeekskrementer (attende sang).
Tredje grøft: De som har begått simoni, nedgravd med hodet først, mens flammer brenner fra fotsålene deres (nittende sang). En av dem, pave Nikolas III, peker ut to av sine etterfølgere som simonister: Pave Bonifatius VIII og pave Klemens V.
Fjerde grøft: Trollmenn og falske profeter, hvis hoder er vridd om, slik at de bare kan se hva som er bak dem (tyvende sang).
Femte grøft: Korrupte politikere, fanget i en innsjø av brennende bek (en- og toogtyvende sang). De voktes av djevler, Malebranche(ne) ("Onde Klør"). Lederen deres, Malacoda ("Onde Hale"), utnevner en eskorte til Vergil og Dante. Eskorten huker tak i Ciampolo. Han identifiserer noen italienske svindlere og narrer Malebranchene for å unnslippe tilbake i innsjøen. (énogtyvende til treogtyvende sang)
Sjette grøft: Hyklere, som må gå i forgylte blykapper. Dante snakker med Catalano og Loderingo, medlemmer av De Glade Brødre (lat. Frati Gaudenti).(treogtyvende sang)
Syvende grøft: Tyver, voktet av centauren (som Dante beskriver ham) Cacus. De jages og bites av slanger. Slangebittene gjør at de forandrer seg på ulike måter. Vi presenteres for eksempler der offeret brennes til aske for så å gjenoppstå, en florentiner smelter sammen med en seksbenet slange, og atter en annen utveksler natur med en firfirsle (fire- og femogtyvende sang)
Åttende grøft: Bedragerske rådgivere, fanget i flammer (sjeler skyldige i svikefullt bruk av intellekt og veltalenhet). På bakgrunn av rollene de spilte i den trojanske krig, er Odyssevs og Diomedes fanget i en todelt flamme. Odyssevs forteller historien om sin siste reise. Guido da Montefeltro beskriver hvordan hans råd til Pave Boniface VIII medførte fordømmelse til tross for pavens løfte om absolusjon (seks- og syvogtyvende sang).
Dante og Vergil på vei oppover den stenete avsatsen i canto 26
Satan står frosset fast i is til livhøyde i canto 34.
Niende grøft: De som sår splid, hvis kropper kuttes av en sverdsvingende djevel. De leges i løpet av runden for å bli skadet på ny. Muhammed ber Dante advare den skismatiske heretikeren broder Dolcino (åtte- og niogtyvende sang).
Tiende grøft: Forfalskere, som alkymister, falskmyntere, menedere og imitatorer. Hver av dem straffes ved å bli pådratt en bestemt sykdom (niogtyvende og tredevte sang).
Passasjen til den niende sirkelen er omgitt av giganter fra klassisk og bibelsk mytologi. Nimrod er en bibelsk skikkelse (1. Mosebok 10:8-12), han tilskrives tradisjonelt Babels tårn. Dante og Vergil blir senket ned i juvet av Antanevs (31. sang).
Niende sirkel: Forrædere, skilt fra andre bedragere ved at de svek noen de hadde et spesielt forhold til. De er frosset fast i elven Cocytus, som i Dantes verden har blitt til en sjø av is (32. til 34. sang). Hver gruppe forrædere sitter fast i isen i forskjellige høyder, fra livet og ned til hele kroppen. Sirkelen er delt inn i fire konsentriske områder:
Caina: De som forrådte sine slektninger (32. sang), etter Kain.
Antenora: De som forrådte sitt folk, parti, sin by eller sitt land. Har sitt navn etter Antenor av Troja, som etter middelaldersk tradisjon forrådte sin by til grekerne. Grev Ugolino gnager på hodet til sin rival erkebiskop Ruggieri. Ugolino tar en pause i måltidet for å beskrive hvordan Ruggieri fengslet ham og hans barn og lot dem sulte i hjel (32. og 33. sang)
Ptolemæa: De som forrådte sine gjester (33. sang). Sannsynligvis etter Ptolemaios, kaptein av Jeriko, som inviterte ypperstepresten Simon Makabeeren og hans sønner til gilde og drepte dem. En av de som holder til i Ptolemæa, broder Alberigo, forteller at det noen ganger hender at en sjel faller ned hit før Atropos (Skjebnen som bryter livstråden) mente å sende den. Deres legemer på jorden blir straks besatt av en demon.
Judecca: De som forrådte sine herrer og velgjørere (34. sang). Satan (Dis) befinner seg i sentrum av området. Han, som en gang var den vakreste av erkeenglene (Lucifer), er forvandlet til et trehodet monster, frosset fast i isen til livhøyde. Han slår med vingene mens hvert av de tre hodene hans gnager på en forræder: Brutus og Cassius på hver side og Judas Iskariot i midten med hodet først.
De to poetene flykter ved å klatre nedover pelsen til Lucifer og videre gjennom en tunnel, som går tvers igjennom jorden og ender under stjernehimmelen til den sørlige hemisfære. De ankommer like før daggry påskemorgen."
sitat fra http://no.wikipedia.org/wiki/Den_guddommelige_komedie
>Etter en rundtur i Helvete drar Dante til purgatoriet for å bli kvitt sine synder, for å kunne komme inn i himmelen. Han må bøte for dødssyndene sine på følgende måte(nok en gang, wikipedia GO);
"Hovmod, ved å bære en tung sekk på ryggen, slik at bæreren ikke klarer å holde hodet oppreist (tiende til tolvte sang).
Misunnelse, ved å få øynene sydd igjen, og ved å bære klær som gjør det umulig å skjelne sjelen fra bakken (trettende til femtende sang).
Vrede, ved å vandre omkring i tett røyk (femtende til syttende sang).
Dovenskap, ved uavlatelig å løpe omkring (attende og nittende sang).
Griskhet, ved å ligge med ansikten ned mot bakken (nittende til enogtyvende sang).
Glupskhet, ved å avstå fra både mat og drikke (to- til fireogtyvende sang).
Utukt, ved å brenne i lutrende flammer (fem- til syvogtyvende sang)."
sitat fra http://no.wikipedia.org/wiki/Den_guddommelige_komedie
Hva skjer så? Vel det får du lese boken eller wikipedia for å finne ut av.
Det er en bok jeg vil anbefale, hvis du er villig til å bruke mange timer, og hvis du har høvelig god forståelse av nynorsk, og hvis du er en historie-geek. Det er EKSTREMT mange referanser, som heldigvis er beskrevet nederst på siden, hvis ikke hadde boken vært uforståelig. Jeg elsket boken, og jeg har alltid villet lese denne boken, og jeg kan uten tvil si at boken fortjener sitt rykte. Den er til tider litt grotesk i helvetespartiet, og det er en grunn til at folk tidligere fryktet helvete. Det er en mørk side av den kristne historien, men denne boken ble brukt til å få folk til å tro gjennom frykt, noe jeg ikke står innenfor, men det er uansett en fantastisk bok. 10/10, 5*, alt det der. Den treffer mine interesser perfekt siden jeg er kristen, opptatt av mytologi, opptatt av satanismme (er jeg gal? Nei nei ikke i det hele tatt, hva snakker du om? Åååå, min fasinasjon av satanisme, mytologi og helvete? helt vanlig.) og min interesse for historie. Rett og slett en perfekt bok for meg. Les den, den er vært det
